GRAZIE PER LA VISITA

Da jeg var rundt 16-17 år gammel pleide min venninne Tone å si: “Det har liksom ikke helt skjedd enda, før jeg har fått fortalt det til deg”!

Det å kunne dele det man opplever er utrolig viktig, og de siste dagene har jeg erfart mange eksempler på hvor viktig denne delingen egentlig er. 

Godt tildekket

Overrumplet av smitten

Jeg har nå vært i Bergamo, Italia i ni dager. Episenteret for korona-smitten i Europa. Teamet vårt er sendt ned hit fra staten Norge for å hjelpe italienere i den grusomme krisen de befinner seg i, etter å ha blitt overrumplet av korona-smitten uten å få tid til å forberede seg.

Opplevelsene og inntrykkene har allerede rukket å bli mange, men setningen: “Grazie per la visita” har for alltid fått en spesiell betydning for meg. 

Hele familier rammes

Det er disse ordene jeg får høre hver gang jeg tar meg fem eller ti minutter til å lytte til den gamle mannen som er lagt inn på det samme sykehuset som sin kone og sin sønn – med den samme sykdommen. Sønnen kom hjem fra sykehuset og tilbake til familien sin, mens kona dessverre døde ti dager før “min pasient” kom til avdelingen. Nå ligger han i senga og gråter sårt flere ganger om dagen, mens han kikker på bildene av sin kone som han har i en liten skinnmappe – ett bilde fra hun var ung, og ett tatt for ikke så lenge siden. Han har også et bilde av paven inni mappa si.

Når jeg kommer inn på rommet smiler han tappert, før han setter igang å prate. Han snakker i ett hele tiden mens jeg er hos han. Jeg sier ikke et ord, jeg skjønner ikke engang hva han sier, jeg kan bare ane følelsene han uttrykker og stemningen som veksler i han mens han snakker. Jeg er ikke i tvil om at han snakker varmt om kona si og han sier hun er i paradis nå. Han gråter og smiler om hverandre mens han snakker. 

Når jeg går igjen sier han alltid: “Grazie per la visita” og smiler varmt. 

Det slår meg hvor lite man egentlig trenger å si til noen som bare vil dele. Jeg kan ikke forstå, men jeg kan lytte og være der – og det virker som om det er nok.

Solidaritet i praksis

Det at Norge som enda ikke har overveldende mange pasienter fra denne verdensomspennende pandemien kan sende hjelp og vise solidaritet til Italia som er rammet så hardt, betyr mye mer enn de ekstra hendene og de praktiske gjøremål vi bidrar med her nede. 

Det at noen utenfra ser hva de har stått i de siste ukene, står sammen med dem, lytter til historiene til utslitte helsepersonell på avdelingen, sitter ved pasientenes seng når de nærmer seg slutten av livet – tror jeg betyr enda mer. 

Solidaritet i praksis i en tid hvor vi er stadig mer avhengig av hverandre, på tvers av landegrenser, kultur og religion. Til syvende og sist er vi bare mennesker alle sammen – med det samme behovet for å bli sett, anerkjent og nærhet når livet kjennes overveldende!

Sterkere sammen

Dette er nytt for oss alle, over hele verden. Vi har fått en felles fiende, som hindrer oss å være sammen som vi pleier, og som tvinger oss til å skille pasienter fra sine pårørende gjennom sykdom og i noen tilfeller inn i døden. Da er det viktig at vi ser verdien av å stå sammen om å bekjempe dette forferdelige viruset, som har rammet oss alle – på en eller annen måte. 

Jeg ønsker meg å kunne komme tilbake til Italia en dag, og kunne gå rundt i gatene her og trekke frisk luft, spise fra restaurantene som idag er stengt, hilse på folk i de nå folketomme gatene – og kanskje høre noen si: “Grazie per la visita” igjen – og kunne smile tilbake uten munnbind! <3