BENSIN PÅ BÅLET

Jeg har to barn, to jenter – og opp gjennom årene har de hatt en del diskusjoner og høylytte krangler, som er helt naturlig mellom søsken. 

Man må jo akseptere at barna diskuterer og noen ganger krangler, men det jeg har forsøkt å lære dem opp gjennom årene er å ta ansvar for sin deltakelse i en krangel. 

Man kan jo lett oppleve det som om krangelen rammer en og at det er den andre som er urimelig, og dermed har både startet diskusjonen og er skyld i at den eskalerer, fordi den andre ikke vil høre på hva du sier.

Jeg har mange ganger fått servert fra en av dem at: “men hun sa/gjorde det mot meg først!!” og “Da er det ikke rart at jeg blir sint eller tar igjen” eller “hun startet”!

Det ER utrolig lett å bli revet med når man opplever at noen oppfører urimelig seg eller sier noe som i ens eget hode er helt urimelig! Men uansett hva andre gjør, er man alltid 100% ansvarlig for sine handlinger og hva en selv sier.

Dersom en selv ikke kaster kvister, grener eller bensin på bålet, vil det være ganske tydelig at det er den andre som står for hele bålet og flammen. Men om en selv bidrar ved å kaste noe på bålet er det helt umulig å si hvem som står ansvarlig for bålets størrelse – det eneste man kan vite helt sikkert er at man har bidratt til at det brenner mer og lenger.

Det er helt umulig å krangle alene. Dersom en av partene ikke lar seg rive med, vil det bare være et tidsspørsmål før den som vil krangle begynner å se litt latterlig ut om han/hun står og slenger dritt mot noen som ikke responderer på samme måte. Det vil være lett å avsløre hvem som er “idioten”.

Men om en lar seg rive med, blir hissig og reagerer på det en får servert blir det etter hvert umulig å si hvem som er “idioten”, hvem som startet, og hvem som reagerer på reaksjonen til den andre.

Når to stykker krangler er det alltid fordi de har ulike perspektiv på en sak. Det i seg selv er helt naturlig og ikke problematisk. Alle forstår at når vi er ulike mennesker, fra ulike miljøer, med ulike preferanser – så vil vi ha ulike meninger om hva som er rett og galt i ulike situasjoner. 

Det som gjør det problematisk er at vi antar at alle andre skal se på det likt som oss selv. Når vi tror at andre har det samme perspektivet som oss selv, men likevel velger å mene noe annet enn det vi tror er riktig, da kommer det plutselig tanker om den andre som handler om at de ikke vil oss vel, at de er sleipe, dumme, utspekulerte etc.

Å respektere at andre har ulik mening enn en selv er det første, nødvendige steget til en god diskusjon om den skal ha noe for seg.

Nå mener jeg ikke at man skal finne seg i å bli manipulert, lurt eller tråkket på. Jeg mener man skal stå opp for seg og sine hjertesaker, alltid si fra når noe ikke går riktig for seg og tørre å både heve stemmen og stå på for en sak man tror på. Likevel tror jeg man best blir hørt når man bruker argumenter og belyser saken slik man selv ser den, ikke ved å slenge dritt om andre eller andres syn. Da bidrar en plutselig til et bål som tar oppmerksomheten bort fra selve saken – som man i utgangspunktet brydde seg veldig om. 

Det er ikke alltid så lett å styre seg, og fort gjort å bli sint når andre er urimelig eller kommer med en påstand som man ikke synes hører hjemme noe sted. Men om en klarer å ikke ta det personlig at den andre sier eller gjør noe man synes er helt “bak mål” i forhold til hva en selv mener, så klarer man mye bedre å svare fra et klart hode. Da først kan en komme med argumenter som viser ditt perspektiv, i stedet for å rakke ned på den andre – og med det vise at man har mistet hodet. 

Det å klare å ikke ta andres utbrudd personlig og reagere på det, vil være den aller viktigste egenskapen når en selv vil belyse sitt syn i en sak. Det vil alltid føre til en bedre og mindre skitten diskusjon. Og det vil alltid komme godt ut dersom det er en tredjepart som observerer det hele utenfra som skal ta en avgjørelse i saken til slutt