Gir det mening?
Jeg hadde samtaler med en coach en periode som ofte spurte: «gir det mening?», sannsynligvis for å sjekke om jeg hang med, om jeg skjønte hva han mente, og om det var meningsfylt eller betydningsfullt for meg. Jeg har egentlig aldri tenkt så nøye over hvorfor han gjorde det, men jeg har i det siste begynt å kjenne litt ekstra etter hva som faktisk gir mening for meg, hva som kjennes meningsfylt i min hverdag, mine relasjoner og mitt liv.
Til alle tider har mennesker gjort det som måtte til for å overleve. Mange steder i verden er det folk som må jobbe hardt gjennom dagen for å overleve, enten for å skaffe nok mat, vann, beskytte seg fra vær og vind eller fra krig og konflikter.
I vesten er de fleste av oss ikke lenger avhengige av å bruke hele dagene på skaffe oss den maten vi trenger for å overleve, men vi fortsetter trenden og ender opp med en slags overlevelse på speed filosofi hvor vi produserer mer enn vi trenger, bruker mer enn vi har behov for og kaster alt som blir til overs, inntil vi bokstavelig talt drukner oss i vårt eget søppel.
Har vi da gått fra overlevelse til selvskading? Er vi i ferd med å grave vår egen grav?
Det høres kanskje dystert ut men å rydde litt i hva som egentlig gir mening og ikke, er alt annet enn dystert. Det å bevisstløst fortsette å gjøre meningsløse ting er derimot en ganske dyster vei.
Mange ungdommer idag opplever så mye stress og press at de føler seg utbrent i en alder av 20, før de i det hele tatt er igang med arbeidslivet. Gir det mening?
Jo, på et vis så gjør det faktisk det. Det vil ikke si at det er meningsfylt, men det gir mening at kroppen reagerer på en livsførsel som ikke gjør godt.
Dersom ungdommen ikke hadde reagert på å skulle leve et liksom-liv på Instagram, sette på løsvipper og fylle opp ung og spenstig hud med forebyggende botox fordi de er livredd for en naturlig utvikling av kroppen, isolere seg mer og mer inn i skjermen og bort fra ekte hudkontakt og øyekontakt med ekte mennesker - ja, da hadde det vært grunn til bekymring. Da hadde det fortsatt i det sporet, og vi hadde ikke hatt mulighet til å korrigere inn på et bedre spor.
Det gir alltid mening å stille seg spørsmålet: «gir det mening?»
Hvorfor gjør vi det vi gjør? For hvem?
Er det for å passe inn? Ja, kanskje. Jeg har selv både sagt og gjort ting opp gjennom livet som ikke ga spesielt mening, men for å føle meg som en del av en gjeng, noe større, et fellesskap. For å bli sett, bekreftet, som en slags bekreftelse på min egen eksistens.
Hva om behovet for denne bekreftelsen ikke egentlig er ekte, eller gir mening? Hvilke valg ville folk tatt da? Hva er det som ville gitt mening da?
Jeg snakker ganske ofte med ungdom og hører stadig flere si usedvanlig kloke ting om akkurat dette, gjerne etter at de har gått gjennom runden med meningsløse tiltak for å prøve å passe inn eller føle seg god nok. Etter en sånn runde hvor man tar et oppgjør med seg selv dukker det ofte opp en mer meningsfylt vei. Jo tidligere i livet man dumper borti dette stadiet, ofte i forbindelse med en krise som dukker opp, jo lengre tid har man på å leve livet godt, og meningsfylt.
Så det er kanskje ikke katastrofe at flere ungdommer idag får en periode hvor de må kjenne etter hva som egentlig gir mening. Gitt at man ikke bukker under i prosessen eller mister trua på at det finnes mye som gir mening i livet - når vi bare ser etter det. Da er det viktig å finne noen man kan snakke med om dette, for å få de gode spørsmålene som gir nye perspektiver. Om det er foreldrene, venner, tante eller onkel, helsesøster, psykolog eller coach har ikke så mye å si, tror jeg. Men det er viktig å finne noen man kan snakke fritt og åpent med.
Selv kan jeg høre min gamle coach Eirik sine ord inni hodet mitt titt og ofte for tiden; «gir det mening?» - og det hjelper meg å velge det som gir meg glede og overskudd i mine dager her på jorda, enten det handler om å danse salsa fordi det kjennes bra, besøke naboen med en eske sjokolade fordi jeg har sett henne sitte alene i stolen hver gang jeg har gått forbi de siste to ukene eller gjøre noe jeg har utsatt lenge - fordi jeg kan. Fordi det gir mening.