REAKSJONSSPIRALEN

Omgitt av idioter?

Har du noen gang kjent på følelsen av å plutselig være midt i en krangel, uten å egentlig ane hvordan du havnet der?

Hvem begynte? Var det noe jeg sa, eller noe den andre sa, eller ikke sa, en holdning, et blikk, en undertone…?

Noen mennesker ser ut til å kunne gå gjennom livet uten å noen gang havne i diskusjon eller krangel med andre, mens andre mennesker ser ut til å tiltrekke seg trøbbel uansett hvor de er! Hvis man spør noen i den siste kategorien vil de nok ofte si at de treffer på idioter overalt, at det ikke er de selv som ønsker å havne i en diskusjon, men at de reagerer på andres idioti, feil, mangler og oppførsel. Så hvordan kan det ha seg at de samme menneskene ser ut til å treffe på alle som egler opp til trøbbel?

Personlig vil jeg alltid ha en oppfatning om at jeg kun responderer på at andre er kjipe hvis jeg noen ganger mister besinnelsen. Men hva om alle andre tenker nøyaktig det samme? Hva om deres oppførsel er en respons på meg, uten at jeg i det hele tatt er klar over det? Hvem er det da som starter diskusjonen? Eller lager dårlig stemning?

Umulig å krangle med noen alene…

Det er helt umulig å starte en krangel alene, i alle fall å holde den gående. Jeg har noen ganger sett fortvilelsen i pasienter som har kjeftet gang på gang, og dermed ikke respondert på kjeftingen men holdt en god tone og gjort jobben min likevel. Da har det etter hvert blitt nærmest umulig for den andre å fortsette å kjefte i lengden. Det er vanskelig å opprettholde en aggressiv tone når den ikke får noen motsvar eller reaksjon, i lengden blir det bare kleint og det hele har en tendens til å roe seg ned.  

Nå sier jeg ikke at en bare skal finne seg i all slags «bullshit» fra folk rundt, fortsette å smile og bare akseptere – men sin egen reaksjon og oppførsel er man selv ansvarlig for, uansett hvilken oppførsel den andre har. Det finnes alltid klokere måter å løse konflikter på enn å kjefte tilbake. Ofte vil man også nå bedre frem med sitt budskap når man kan forklare det med et rolig sinn.

Alt dette er ganske innlysende og lett å forstå når man er i balanse, i godt humør, har det godt i seg selv. Men når jeg trenger det aller mest, faller ofte ikke disse tankene meg inn i det hele tatt…i alle fall var det sånn før – før jeg begynte å legge merke til at jeg noen ganger IKKE responderte på andres oppførsel lenger, det skjedde innimellom, ikke så ofte, men innimellom at det var helt andre tanker som slo meg! Jeg kan ta meg i å tenke “off, det må være fælt å ha det sånn som du har det akkurat nå”, i stedet for “Hva i all verden er det du sier? Er du helt idiot??”

Min reaksjon på de to ulike tankene er ganske forskjellig…og også utfallet av dem.

Hvordan det ble sånn kan jeg ikke helt forklare, men etter hvert som jeg ble nysgjerrig på hvilke tanker som skapte de ulike følelsene inni meg, åpnet det opp for at andre, bedre, mer hensiktsmessige tanker kunne slippe til.

Game changer!

Det enkle faktum at alle mine følelser kommer fra mine egne tanker er en “game-changer”! Det åpner opp for helt andre reaksjoner enn jeg tidligere har hatt på lignende situasjoner. Det sier ingenting om hva som er “rett” eller “galt” – men det åpner opp for at man ikke er prisgitt andres oppførsel om man vil ha det bra i seg selv. Det åpner også opp for å kunne si fra til andre hva en mener uten å “gå i strupen” på den andre eller miste besinnelsen. DET er frigjørende det!!

Dersom for eksempel en person blir sint og oppfører seg som en tosk mot meg, vil min følelse og reaksjon være ganske ulik om jeg lurer på hva det er som gjør den andre så sint, eller om jeg synes den andre burde ta seg sammen og oppføre seg annerledes. Dette er utfallet av en «game-changer».

Jeg vet ikke nøyaktig hvordan dette blir tydelig for hver enkelt, men jeg vet at dette ikke er noe man må øve seg på for å få til, eller klandre seg selv for å ikke få til. Noen ganger vil man huske det, og det faller en naturlig, andre ganger ikke. Men det jeg vet helt sikkert, og har sett igjen og igjen – både hos meg selv og andre – er at når man er åpen for muligheten, og vet at følelsene kun kan komme fra tankene våre i øyeblikket, ser man etter noe annet enn det som alltid pleier å skje og da er sannsynligheten mye større for at dette “noe annet” kan få dukke opp.

Om man tar seg i å havne i den samme diskusjonen, den samme krangelen, gang etter gang – enten det er med barna, partneren eller på jobben, kan denne nysgjerrigheten og åpenheten for “noe annet” være det som løser det hele, en gang for alle! Dersom en derimot bare bekrefter sine egne tanker, som man allerede har tenkt hundrevis av ganger tidligere, både for seg selv og den andre kan man stå fast i den samme diskusjonen, den samme konflikten så lenge man bare ønsker  

Jeg ønsker alle en god sommer og en ferietid med plass til noe nytt :)